 |
| SÅRET FUGL |
| Om Såret Fugl |
| Lydfiler (.mp3) |
| Bilder |
| Grepet av deg |
| Kontakt |
| Presse |
| Dette skriver Pressen |
| "Grepet av deg" er den eneste sangen
som ikke er skrevet av Raggen, Kristin og Michael. Både tekst og melodi er skrevet av Rune André Næsje Winther. Bakgrunnen for teksten kan man lese om i boka "Fangen og Tornesønnen". Dessuten har han beskrevet sine erfaringer i teksten: "En slags dagbok". |
||
| En Slags
Dagbok PÅ RANDEN |
 |
|
| Det finns så mange rariteter i verden. Hvordan kan man forvente å bli
tatt på alvor? Jeg har i enkelte kretser lært meg å akseptere det faktum at noen ser på meg som en underlig skrue. Det kan jeg leve med. Klokere folk enn meg har fått samme behandling. De som mistenkeliggjør andre på denne måten, opptrer stort sett i plenum. Det er flokkens feige gruppementalitet. De kommer aldri til deg en og en. De føler seg trygge og uangripelige når de er mange nok. Jesus kalte fariseerne for kalkete graver. Han kunne like gjerne sluppet en atombombe. Jeg syntes jeg hører dem. Hvordan kan denne oppkomlingen, denne ulærde og skitne fillefransen av en tømmermannsønn våge å kritisere oss, vi som tilhører presteskapet og er folkets religiøse ledere?! De sa det ikke til ham en og en. De kom alltid i flokk. Ulver trives best sammen med likesinnete. Nå er ikke dette ment å være en teologisk forelesning. Jeg tror ikke på teologi. For mange år siden opplevde jeg noe som ikke kan forklares. Jeg ble en personlig kristen. Mange rynker på nesen av en slik påstand. Det betyr nødvendigvis ikke at de har grunnlag for å forstå noe som helst av det jeg snakker om. Snarere tvert i mot. Hvordan går det til at et menneske plutselig sier til omgivelsene: Jeg har møtt Jesus!? Det kan ikke forklares. Men i den grad det kan antydes en forklaring, vil jeg prøve på det. Utgangspunktet er at vi er enige om at tro er å håpe på noe som ikke sees med det blotte øye. Ikke sant? Jeg er ikke oppvokst i et kristent miljø, langt mindre i en kristen familie. Hos oss var det ikke antydning til religiøse undertoner. Bordbønn var et like fjernt begrep ved middagsbordet som en Hamas-tilhenger på bønnemøte i foreningen for Israels venner. Hvordan gikk det da til at jeg havnet i selskap med mannen fra Nasaret? Tro meg, det er ingen tilfeldighet. Jeg var i stor nød. Jeg var faktisk i ferd med å miste forstanden og bakkekontakten og alt annet som det er mulig å miste når man bare er et sårbart menneske og ingenting har mening. Jeg var oppslukt av mørket og følte at livet ikke hadde verdi. Jeg tenkte å ta mitt eget liv. Jeg hadde allerede prøvd en gang. Så galt var det fatt med meg. Jeg så ikke lys i noen tunneler. Og jeg har gått gjennom mange. Jeg satt tilslutt i ruinene av livet mitt og vet ikke om jeg engang klarte å rope på hjelp. Da kom han. Han kom i all min ordløshet. Jeg trengte ikke rope. Mens jeg ennå var langt borte, så han meg. Han kom til meg. Ikke med overveldende kraft, lik en orkan som herjer landskapet. Ikke innhyllet i himmelsk lys, med englesang og gjallende basuner. Han kom stillferdig og varsomt som et lite vindpust og beveget mitt sinn. Lik en sommerbris som med kjærlige pust får bladene på trærne til å skjelve. Det ville vært noe å skrive om. Men jeg hadde neppe tålt voldsomme bevegelser der og da. Og uansett i hvilken form opplevelsen kom, ville jeg bli mistrodd av verdens tvilere. Da er det godt å vite at mitt møte med Jesus var personlig. Det personlige kan ingen ta fra meg. Jeg var liten og redd og hjelpeløs, nærmest på galskapens rand da han peilet meg inn. Nærmest som et lite barn som har gått seg vill i skogen. Slik gikk det til. Han sa ingenting da han kom. Han bare var der sammen med meg. Jeg visste med en gang: Her er en som vil meg vel. I de øyeblikket smakte jeg av den himmelske kraften bibelen forteller om. Han grep hånden min og ga meg et løfte om håp midt i elendigheten. Han førte meg ikke inn et overdådig palass med herremåltid og myke edderdunsdyner. Han ga meg noe som var mer verdifullt. Han ga meg troens nådegave slik at jeg kunne leve et rikere liv uten å ha all tenkelig luksus omkring meg. Det var etter denne opplevelsen at jeg begynte å lese Bibelen og oppdaget at ord blir levende når man leser dem gjennom troens øyne og ikke i forstandens kritiske søkelys. Første gang jeg kjøpte en bibel var en underlig opplevelse. Jeg tenkte at det er underlig at min søken etter meningen med livet finnes i en bok som koster penger. Og spesielt ettersom boka ikke er verdt papiret det er trykt på om ikke hovedpersonen er tilstede og setter lys på innholdet.. Jeg nærmest lusket inn i en bokhandel og ekspeditøren spurte om han skulle pakke den inn. Er du gal. Jeg skal lese den med en gang! svarte jeg. Han må ha trodd at jeg var gått fra forstanden da han så meg løpe ut av butikken med bibelen under armen, som om jeg hadde fanden i hælene. Og senere har jeg forstått at det å ha fanden i hælene er en naturlig konsekvens av det å være en ektefødt kristen. Om ikke annet så viser det at noen tar deg på alvor når du ønsker å følge Jesus.. Kanskje må man gå fra forstanden for å tro på det. Det er ikke hver dag at døde folk står opp av graven, drar opp til himmelen og kommer tilbake igjen.. Ikke så rart at Gud må gjøre rett det som er kroket for å overbevise folk om noe så fullstendig meningsløst. Gud overbeviste i alle fall meg om det. Og jeg velger å tro at jeg er relativt oppegående person som ikke lar seg dupere av hva som helst. Jeg ble heller ikke dupert. Jeg fikk erfare det personlig. Det er noe ganske annet. Tilbake til bibelen jeg kjøpte. Jeg fant en stille plett og slo opp i boka. Jeg kan ennå huske de første ordene jeg leste. Han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet. Og videre: straffen ble lagt på ham for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom. Så rart at disse ordene kunne ha slik sterk innvirkning på meg! De har liksom ingen mening for folk flest. Men jeg ble beveget og skalv av fryd. Det var som om de hoppet ut av boka og traff meg et sted i brystet. Det er mulig at jeg nå snakker om sjela mi. Jeg vet ikke hvor den ligger og er ikke så opptatt av det. Jeg vet bare at det skjedde noe underlig. Ordene gikk ikke inn i hodet som det er normalt at ord gjør. Jeg forsto på min enkle måte at troen ikke vokser i hodet på folk. ”Hodetro” blir det bare problemer og forviklinger av. Man blir kanskje religiøs av det og får en slags fasade. Men kraften får man ikke. I over ti år har jeg vært overbevist om at det å tro med hodet er som å tvinge en elefant inn i et sneglehus. I over ti år fulgte jeg mannen fra Nasaret. Plutselig en dag var han borte. Det var ikke hans skyld. Det var jeg som mistet ham av syne. Det er jeg som ikke er til å stole på. Nå har jeg levd mellom himmel og jord i lang tid. Uten å tro på noe som helst. Et liv uten åndelig kraft. Jeg har fått forstanden tilbake og i dette lyset da forvitrer det guddommelige. Jeg tror på spøkelser. I mitt liv er de høyst oppegående. De dukker opp uanmeldt. Det er spøkelsets privilegium å dukke opp når det vil. Jeg blir ikke direkte redd. Men jeg får mye skyldfølelse. Og det er verre enn redsel. Den kan jeg takle. Jeg trenger ikke engang drikke meg full. Med skyldfølelse er det annerledes. Når den er berettiget gnager den som sprukne blemmer etter trange sko. Mine spøkelser dukker som sagt alltid opp uanmeldt og jeg blir tatt med buksene nede. Mine spøkelser har ansikter og navn. Jeg vet hvorfor de kommer uanmeldt. Da får jeg ikke sjanse til å gå i forsvarsposisjon og komme med alle slags idiotiske unnskyldninger. Dypest sett har jeg ingen. Jer en idiot som prøver. Ingenting er mer patetisk enn en skyldig mann som prøver å overbevise om sin uskyld. Spøkelsene representerer alle uoppgjorte ting i livet mitt. Ting jeg har gjort eller ikke gjort. Det sies at tiden leger alle år. Ikke vet jeg hvilken lege tiden bruker. Det må i så fall være en elendig lege som ikke klarer å gjøre noe med sårene. For tiden leger ikke mine sår. Jeg tror at den eneste måten å bli kvitt spøkelsene på er å konfrontere dem. Ta konsekvensene og face hver eneste anklage om svik og unnfallenhet. Gå ned i bønnestilling, med en blomsterbukett og en uforbeholden bønn om tilgivelse. Først da tror jeg at spøkelsene forsvinner og tiden får ro til å lege sårene.. |
||